Her kan du lese hele introduksjonen til Ingen tenker alene og en oppsummering av kapitlene.

Innledning

Høres dette kjent ut?

Det kan virke rent umulig å trenge gjennom den tykke skallen til folk. Du prater med noen, og samtalen kommer innom et tema du har greie på, så da forklarer du dem hvordan dette rent faktisk henger sammen, basert på det du har lært fra pålitelige kilder. Bildet du legger fram, er så klart at det bør være innlysende for enhver fornuftig person at du har rett.

Slik går det ikke. Den du snakker med fnyser, himler med øynene og begynner å plapre i vei om noe som bare er tøv. Hen legger fram et forskrudd bilde av saken som knytter løgner og misforståelser sammen ved hjelp av spinnville tankehopp. Det er utrolig at et menneske som er i stand til å knytte sine egne skolisser er i stand til å si noe så dumt, fristes du til å si, men biter det i deg.

Du prøver å forklare sannheten enda klarere, men hen svarer med enda mer tøv. Slik holder dere på til dere går lei.

Temaet kan være Gud, krig, innvandring, klima, velferd, økonomi, kjønn, helse eller hvilken vei dorullen bør henge. Ideene du prøver å formidle til den andre, kan være noe du har tilegnet gjennom studier og erfaring, eller det kan være snakk om en overbevisning som har snublet litt tilfeldig inn i hodet ditt. Opplevelsen er ofte uansett den samme: en følelse av å skue inn i en bisarr virkelighet hvor sannhet og løgn har byttet plass. Det er ikke sikkert dere avslutter en slik samtale som uvenner, men ingen har rikket seg en millimeter fra der de startet. Man går hjem med et inntrykk av at de folka der, de lever i en fantasiverden. Det er umulig å snakke med dem. De bare vil ikke lytte.

Man kan bli sint og motløs av slike opplevelser. Det var jo ikke slik det skulle være. Vi har lært at man skal respektere hverandre og snakke med innestemme. Vi har hørt om noe som heter "den demokratiske offentligheten", som skulle bestå av opplyste borgere som utvekslet saklige synspunkter, slik at vi kunne gjøre vårt beste for å velge den riktige veien videre. Da må vi være i stand til å prate sammen og forstå hverandre, og noen må iblant gå med på å endre mening. I stedet virker det som om alle bare klorer seg fast til det de allerede mener. Offentligheten forsteines og polariseres. Dumskapen er på frammarsj. Mørkets krefter omringer oss fornuftige få.

Internett står sentralt i denne frykten. I 2000-årene var det mye optimisme blant brukerne av de nye nettmediene. Vi som var aktive der, opplevde at vi stod ved terskelen til nye og bedre måter å utveksle meninger på. Åpnere, friere, mer fruktbare debatter. I 2010-årene døde mye av denne optimismen. Samtalene vi har i dag om hva som skjer når meninger kolliderer, preges av frykt og bitterhet, en følelse av å stå på kanten av stupet. Her er noen påstander jeg ofte hører:

• Folk flest mener vel, men er lettlurte og lar seg manipulere av de mektige kreftene som vil oss ondt.
• Men folk flest er også sta, og når de først har dannet seg en mening, tviholder de på den så lenge de kan.
• Mennesker er dypt irrasjonelle og har lett for å tenke feil.
• Flere burde tenke selvstendig med sin egen fornuft i stedet for å dilte etter flokken.
• Folk har blitt så skråsikre og rettroende, det er ikke rom for tvil lenger.
• Diskusjoner er nytteløse. Vi bør heller roe ned litt og forsøke å ha høflige samtaler.

Denne boken gir et annet svar. Påstandene over er ikke helt feil, men de misforstår den sosiale siden av meninger. Innsikten denne boken bygger på er at mennesker er sosiale dyr som tenker sammen med gruppene vi er en del av, på godt og ondt. Både fornuft og ufornuft oppstår i fellesskap med andre mennesker. Vi er verken lettlurte eller umulig å rikke på. Diskusjoner kan føre fram. Vi er ikke så fastlåste som vi fremstår, mennesker skifter mening hele tiden. Ofte er endringen en del av en reise i det sosiale landskapet. Andre ganger utløses den av noe nytt rundt oss, så som ny kunnskap, normendringer eller at vi kommer i en ny livsfase.

Kort sagt, ingen tenker alene. At vi tenker sammen, er ikke problemet. Løsningen er ikke å tenke bedre alene, men å finne bedre grupper å tenke sammen med.

Min interesse for temaet kommer av at jeg selv har endret mening om mye. Noen ganger har endringen kommet raskt og brutalt, som da Gud forsvant fra hodet mitt en sommerdag da jeg var seksten. Andre ganger har det foregått stegvis over lengre tid. I begynnelsen av 2000-årene befant jeg meg i et høyrepopulistisk nettmiljø hvor man støttet krigen mot terror og fryktet islam, og det var naturlig å stemme på Fremskrittspartiet. Over de neste femten årene beveget jeg meg til et punkt hvor jeg en dag fant det naturlig å stemme Miljøpartiet De Grønne. Utøya-angrepet i 2011 utgjorde ett av mange dytt i denne retningen. Det gikk kaldt nedover ryggen min da jeg leste terroristens manifest og innså at jeg kjente igjen alle nettstedene og skribentene han viste til. Vi hadde en gang befunnet oss i det samme nettmiljøet. Derfra hadde han gått én vei, jeg en annen. Andre jeg kjente den gangen, har beveget seg helt andre steder. Hva er det som setter kursen for slike reiser?

Jeg er fremdeles i bevegelse og opplever ikke lenger det å skifte standpunkt som noe traumatisk. Jeg tar for gitt at mye av det jeg står for i dag, kan være midlertidig. Det er en rar følelse å observere mine egne oppfatninger, holdninger og verdier på avstand på denne måten. De utgjør selve virkeligheten jeg opplever at jeg lever i, men jeg er samtidig bevisst på at de ikke alltid har vært til stede i hodet mitt, og kanskje en dag forsvinner ut igjen. Dette har gjort meg fascinert av hva som egentlig foregår når meninger dannes og endres.

Dette er ikke en bok om mine meninger og meningsendringer, og heller ikke om hvordan jeg før var dum og vandret i mørket, men så fant lyset og sannheten. Som vi skal se, er slike frelsesfortellinger sjelden helt til å stole på. Det er noe mer som foregår når folk forlater sine gamle standpunkter. Vi skal ned under overflaten.

Du skal få høre hva psykologer sier om hvordan mennesker danner og endrer meninger, og møte personer som har ment sterkt og deretter det motsatte om alt fra religion og Midtøsten til næringslivspolitikk. Noen har hatt dramatiske reiser, andre mer forsiktige. Jeg er ikke nøytral i disse spørsmålene. Hva jeg selv står for, dukker opp både på og mellom linjene. Jeg har noen meninger. Du fanger raskt opp hva de er, og er sikkert dypt uenig i flere av dem. Likevel tror jeg at forskning og fortellinger om meningsendringer kan gi oss noe å snakke om, på tvers av denne uenigheten. Poenget med fortellingene og eksemplene jeg bruker, er ikke å ta stilling til hvem som har rett, men å vise hvordan disse menneskene selv opplevde å se verden på denne måten, og hvordan reisen til et nytt syn foregikk.

Det jeg formidler, er intervjuobjektenes egne historier, slik de selv sier at de husker dem. Minner er ikke alltid til å stole på, og den samme hendelsen kan oppleves forskjellig av ulike personer. Det er også stort rom i et slikt intervju for å velge ut hva man vil fremheve eller skjule av seg selv. Jeg tror likevel at andres verdensbilder først og fremst må forstås innenfra. Når det kommer til meninger og hvordan vi begrunner dem, er opplevelsen viktigere enn fakta. Sett innenfra gir de fleste verdensbilder mening. Ser vi dem kun fra utsiden, er de uforståelige.

Vi trenger utenfraperspektivet også, men det blir lett til at vi går i den samme fellen som de første europeiske samfunnsforskerne som studerte andre kulturer på 1800-tallet. De reagerte med forakt og avsky på mye av det de fant. De så på det fremmede som noe barbarisk som måtte knuses, eller noe primitivt som opplyste europeere burde hjelpe videre opp sivilisasjonsstigen. Å snakke med noen som har andre meninger, kan oppleves på samme måte. Vi forstår ikke hva de sier. Vi reagerer med forakt og avsky. Meningene deres er noe barbarisk vi må knuse, eller noe primitivt som vi opplyste mennesker må vise dem veien bort fra. Vi får lyst til å hamre løs på dumme dummingers dumheter. Når dette ikke hjelper, fristes vi videre til mer kyniske virkemidler. Vi som har sett lyset, bør manipulere de dumme ved å pakke inn budskapet vårt på den riktige måten.

Denne måten å tenke på er en blindvei. Hardhendte virkemidler fungerer ikke, og forestillingen om dumme mennesker er like feil som forestillingen om primitive kulturer. Vi må holde fast på at folks meninger gir mening for dem selv. Mennesker tar feil hele tiden, men vi er ganske fornuftige, innenfor den virkeligheten vi tror at vi lever i. For å forstå dette må vi lære å se andres meninger mer fra innsiden, og våre egne mer fra utsiden.

I første kapittel skal vi se på hva det betyr å ha meninger, og hvorfor det å "mene" langt ifra er så klart som mange tror. Andre kapittel handler om hva som får mennesker til å endre mening. Tredje kapittel ser på meningsendring som en reise i et sosialt landskap fullt av hindre og fallgruver. I fjerde kapittel ser vi på hvordan meningene våre settes under press av nye fakta, nye erfaringer og nye normer, og hva som skjer når man gjør motstand mot det nye. Femte kapittel plukker opp igjen spørsmålet om hvordan vi skal klare å snakke med hverandre. Hvordan bygger vi et fellesskap det er verdt å tenke sammen med? Kan vi bli flinkere til å endre mening?

Dette er ikke den boken jeg trodde jeg skulle skrive. Jeg har endret mening underveis.

Kapitler

1 - Hva det betyr å ha en mening

Meninger kan utenfra fremstå som noe håndfast og entydig. Når noen "mener" noe, tenker vi, har de en mektig overbevisning som former livet deres. Psykologer og antropologer tegner et mer komplekst bilde. Meningene våre kan være ubevisste, oppstå spontant, endre seg uten at vi er klar over det og de kan motsi hverandre. Det er ofte lite sammenheng mellom hva vi mener og hvordan vi oppfører oss. Ingenting er helt som det fremstår, og de dummeste tingene vi sier er ofte mer et signal om gruppetilhørighet enn noe vi har en dyp overbevisning om. Det kan i blant virke som om folk tror på "hva som helst", men i virkeligheten er vi sosiale dyr som tenker sammen med gruppene vi tilhører, på godt og ondt. Gruppens felles virkelighetsforståelse former oss dypere enn vi er bevisste på. Derfor er det også så vanskelig å snakke med noen som tenker sammen med en annen gruppe enn oss selv. Det beste vi kan gjøre er å prøve å forstå dem innenfra, ut fra hvordan de selv ser verden.

I dette kapitlet møter vi Sidsel Wold, NRK-journalisten som jobbet på kibbutz i Israel rundt 1980 og var israelsvenn i flere tiår. Under et opphold som frilanser i Jerusalem i 2003 så hun ting hun slet med å forsvare. Det gamlet synet raste sammen. Vi møter også Emil André Erstad, den kristenkonservative ungdomspolitikeren som ville totalforby abort. Han begynte å tvile etter å ha lest en bok av en homofil kristen. Nye, mer liberale omgivelser førte ham bort fra gamle meninger.

2 - Hvor nye meninger kommer fra

Det sies at vi helst bør være modige, rasjonelle fritenkere som tenker sjæl, men psykologene har slått fast at dette er noe vi mennesker ikke er flinke til. Selv de smarteste og mest kunnskapsrike begår tankefeil som er åpenbare for alle andre enn dem selv. Er det dumt å tenke samme med andre? Mange frykter at "massene" er godtroende og lett lar seg rive med av falske nyheter og følelser, men også her peker psykologene i en annen retning. Det er nesten umulig å påvirke noen i en retning de selv ikke ønsker å gå i. Vi lytter til de vi liker og stoler på, men på vår egen måte. Det er en myte at mennesker er dumme flokkdyr som overgir seg totalt til gruppen. Fornuft er noe vi skaper sammen med andre mennesker. Alene tenker vi feil, men under riktige omstendigheter kan mennesker som ser verden skjevt på hver sin måte sammen snakke seg fram til bedre forståelse.

I dette kapitlet møter vi Paul Chaffey, som var SV-politiker i 1980- og 1990-årene, men opplevde at partiets sosialistiske ideologi ikke stemte overens med de store endringene i Europa etter 1989. Han gikk over til den liberale høyresiden. Vi får også høre om min egen reise gjennom ulike religiøse og politiske standpunkter: Oppveksten som kristen, de nye vennene som gjorde meg til ateist, tiden som høyrepopulistisk blogger som heiet på krigen mot terror, og veien derfra inn mot det grønne sentrum. Hva drev disse endringene? Kanskje mest en skiftende følelse av tilhørighet, av hvem som var "mine folk".

3 - På reise i det sosiale meningslandskapet

Siden meningene våre er knyttet til gruppene vi tilhører, vil det å tenke nytt ofte også innebære en reise i det sosiale landskapet. Reisen påvirkes av sosiale faktorer, som at grupper ofte er skeptiske til nye medlemmer, som må bevise at de hører hjemme der. Også motivasjonen vår er ofte sosial. Vi er sosiale dyr som søker oss mot tilhørighet og vennskap. I verste fall blir resultatet radikalisering. Ekstreme miljøer med rene tanker tilbyr ofte den sterkeste følelsen av tilhørighet. Men kravene de stiller er vanskelig å overholde, mange finner veien ut. Også mer moderate grupper legger føringer for tankene våre. Å gå mot gruppens meninger kan oppleves som illojalt. Løsningen er likevel ikke å tenke alene, men å finne gode grupper å tenke i.

I dette kapitlet møter vi forfatteren Tania Michelet, som vokste opp i den sektlignende kommunistbevegelsen AKP, men følte en sterk dragning mot Gud fra barndommen av. Ønsket om å utforske kristendommen møtte motstand fra hennes egne omgivelser, men også fra kristne, som syntes det var mistenkelig at en alenemor fra et kommunisthjem ville studere teologi. Hva gjør en som henne her? Vi møter også journalisten Bjørn Westlie og får høre om hvordan hans ønske om vennskap førte ham inn i AKP i 1970-årene, men at alt han fant der var ensomhet og løgn. Vi får også høre om faren hans Petter Westlie, som ble nazist og vervet seg til SS for å kjempe på østfronten, og hvordan dette motiverte Bjørn til å søke i stikk motsatt retning.

4 - Under press fra omgivelsene

Erfaring er en viktig kilde til meningsendring. Nye livsfaser, en ny jobb, et nytt sted å bo. Andre menneskers erfaring veier også tungt for oss. Teori fordufter i møte med praksis. Vi mottar dessuten stadig nye meninger fra omgivelsene våre. Nye faktapåstander, nye verdier. Verden endrer seg og presser oss til å tenke nytt. Når presset kommer fra mennesker vi liker og stoler på, er det naturlig å omfavne det nye, ofte ubevisst. Men vi kan også gjøre motstand. Nekte å bli med på noe alle rundt oss mener er sant eller riktig. Vi kan holde fast på det gamle, men for å gjøre dette må vi finne nye begrunnelser. Også motstand mot meningsendring blir dermed en form for meningsendring.

I dette kapitlet møter vi forfatteren Ida Jackson, som kom fra en kommunistbakgrunn hvor bedriftseiere er fienden, og møtte seg selv i døra da hun selv ble bedriftseier. Hun snakker om hvordan hun har blitt formet av å gjøre ting i praksis som hun før bare hadde meninger om. Vi møter også faren min, Dagfinn Stærk, som var pastor i en luthersk frikirke som begynte å bevege seg bort fra den konservative teologien han hadde vokst opp med. Burde han også endre mening? Etter en periode med tvil, valgte han å holde fast på det gamle, men med nye begrunnelser, hentet fra nye, konservative venner.

5 - Oppsøk den gode uroen

Mennesker tenker sammen med andre, på godt og ondt. Vi kan ikke tenke alene, men vi kan oppsøke grupper som tenker godt sammen. Hvordan ser slike grupper ut? De er åpne for at det er lov tenke forskjellig og mulig å endre mening. Gruppen må riktignok ha en del oppfatninger, verdier og mål til felles. Det er vanskelig å ha en god diskusjon med noen du er totalt uenig med. Men den bør være åpen nok til at man kan ha flere tanker i hodet og være nysgjerrige på andres perspektiver. Gode grupper består av mennesker med ulike praktiske erfaringer. Det er viktigere med mangfold i bakgrunn enn mangfold i meninger. Mennesker tenker best sammen, men vi sitter selv i førersetet. Vi forsvinner aldri helt inn i massen, men gjør aktive valg om hvem vi stoler på, hvem vi liker, hvem vi ønsker å tenke sammen med.

I dette kapitlet møter vi Laial Janet Ayoub, som vokste opp i et miljø hvor kvinner ikke skulle ha egne meninger eller gjøre egne valg. Som voksen brøt hun med omgivelsene og fant bedre grupper å tenke sammen med. Mennesker med variert bakgrunn, som liker å diskutere og godtar at hun fremdeles er på søken etter sannheten.